Smspising er farlig

Jeg kastet opp i dag. Frste gang p flere uker, og da var det et par uker siden forrige fr der ogs. Det var dumt av meg sprekke i dag. Jeg mtte en liten utfordring p veien, og ga opp uten tenke over det en gang. Jeg handlet p instinkt, jeg lystret spiseforstyrrelsen som om jeg ikke har noen egen vilje i det hele tatt. Det bygget seg opp fra grsdagen, jeg overspiste litt p kvelden (uten kaste opp), og flte meg elendig nr jeg vknet i dag. Altfor lite svn gjorde ikke akkurat saken noe enklere. Det er ingen unnskyldning uansett, det er nr ting blir vanskelig man oppdager hvor sterk man faktisk er.

Jeg fler meg skikkelig ekkel i dag. Etter to bp'er tidlig p morgenen, ble bde frokosten og lunsjen litt hemma. Noen ntter, jordbr og sjokolademelk ble likevel inntatt fr middag. N har jeg spist en god middag og jeg fler meg veldig ekkel, men jeg har ikke krefter til bry meg. Jeg har bakt kanelboller i dag, pappas favoritter. Jeg skal nok spise n, tar det som kveldsmat. Det fine med kvelden er at da trenger jeg ikke spise srlig mye mer, de fleste matutfordringene er oversttt. Likevel er det et srbart tidspunkt i forhold til at, srlig her hjemme, blir det mye tv og sofasitting, og da er det s altfor lett smspise p masse tull. Det var det som skjedde i gr, helt til jeg fikk panikk.

Smspising er farlig, og jeg har klart unng det nesten hele denne tiden jeg har vrt hjemme, men n merker jeg at jeg har en tendens til begynne med det igjen. Jeg har blitt slv, og jeg er ndt til skjerpe meg for at dette noensinne skal kunne g. P torsdag reiser jeg hjem og begynner jobbe igjen, jeg vet ikke hvordan maten kommer til bli da. Jeg m planlegge et eller annet lurt, men akkurat n orker jeg ikke tenke p det. Jeg er lei!

Masserart om altmuligrart

Det er s rart, og ganske skremmende, hvordan en bitteliten kommentar fra han kan snu hele min tilvrelse p hodet. Det trenger ikke vre en hel kommentar en gang, et lite ord er nok til at hjertet mitt gjr et ekstra hopp og jeg blir litt skjelven. Det burde ikke vre snn, men det er snn. Jeg tenker at jeg er s fornuftig og distansert nr det gjelder oss to. Nr jeg hadde kysset han farvel mitt i en travel gate i byen n p torsdag, da tenkte jeg at n reiser jeg, og n skal jeg ikke tenke mer p han fr jeg kommer tilbake. Han er en av mine nrmeste venner, og jeg er selvflgelig veldig glad i han. Romantikken mellom oss er s lite romantisk, vi kjenner hverandre s altfor godt. Jeg vil ikke at han skal ta for stor plass, jeg er tross alt hovedpersonen i mitt eget liv.

Men selv om jeg er p andre siden av landet, klarer jeg ikke la vre tenke p han innimellom, ganske ofte for vre helt rlig. Jeg tenker at jeg ikke bryr meg, men jeg tilpasser meg alltid etter det han gjr og vil og sier. Jeg ser p togbiletter og tenker p at jeg skal reise p lrdag, men bare fordi han kaller meg "snuppa", bestemmer jeg meg for reise p fredag. Aller helst vil jeg bare hoppe p frste toget som gr dit hvor han er. Jeg skulle nske jeg klarte holde han p avstand, jeg vil jo ikke vre altfor tilgjengelig heller, men det er bare s innmari vanskelig. Jeg har aldri skjnt hvor vanskelig det er fr n. Kjrlighet kan ikke beskrives, det m bare oppleves. Jeg vil egentlig ikke kalle det kjrlighet, ikke forelskelse heller. Kjrlighet er for stort, og forelskelse er for tullete. Det vi har er mye dypere, mye rligere. Jeg vet ikke hvorfor jeg er s sikker p at det er han jeg vil ha, jeg klarer bare ikke forestille meg noen andre. Det skremmer meg, men jeg er ferdig med srgingen tror jeg. Hvis han ikke vil ha meg, kommer jeg bare til akseptere det og fortsette videre, for det er s mye mer for meg i livet. Jeg har kastet bort nok av tid p dette tankekjret, og n er det en ny skole, en ny start som venter.

Mamma og pappa er s ulike, det er rart se hvor mye de faktisk misforstr hverandre. Mamma er hrsr og tolker alt det vi andre sier som kritikk. Pappa er rolig og avslappet, og spker med det meste. Det tler selvflgelig ikke mamma. Mamma tror han er deprimert eller sur nr han snakker lavt eller leser avisen, eller ikke er oppmerksom p oss andre. Jeg vet at han bare er trtt eller sliten eller at han bare ikke er i humr til prate s mye. Vi er s like, jeg og pappa. Vi kan godt sitte i hver vr lenestol, dele en flaske vin og prate om alt og ingenting, stort sett er det uviktige ting. Av og til kan vi sitte helt stille og se ut i lufta, vi er i hver vr tankeverden, men vi er sammen likevel. Jeg setter s stor pris p disse stundene, det er som om vi har en slags grunnleggende, indre forstelse for hverandre. Stillhet kan si mer enn tusen ord, og vi vet begge sette pris p den. Mamma er av et helt annet vesen. Hun trenger uttryke seg hyt, si sin mening og f respons. Jeg klarer tilpasse meg dem begge to, men det kan ikke vre lett for noen av dem vre med hverandre. Stemningen blir veldig ofte iskald. Jeg tror mamma lett fler seg utenfor nr hun kommer inn i en setting der jeg og pappa er sammen. Hun forstr ikke helt vr stille kommunikasjon, og det blir ofte konflikt. Men jeg tror de har det fint sammen av og til - det m de jo, de er tross alt gift.

Storebroren min er mer lik mamma sitt vesen og natur. Men han er mindre hrsr og defensiv enn mamma. Lillebror ligner nok mer p pappa og meg, men det er ikke godt si enda, for han er jo s liten. Til sammen utgjr vi litt av en gjeng. Jeg pnet meg opp og betrodde meg til mamma for et par dager siden, om spiseforstyrrelsen min og hvor vanskelig det faktisk har vrt. Jeg tror hun trengte det, selv om det var veldig tungt for meg. Jeg trengte det kanskje jeg ogs, selv om det ikke fles snn. Vi kom nrmere hverandre, samtalen rev ned en mur som har sttt mellom oss og skapt mye konflikter de siste rene. Hun fikk strre forstelse for min situasjon, og jeg fikk strre forstelse for hvordan hun har hatt det i alt dette. Hun har naturligvis vrt livredd og rasende p en gang, stakkars. Jeg tror jeg trengte bli voksen fr jeg klarte ta opp det temaet med henne, fordi det er s srt, det er s personlig og jeg gjr meg selv s srbar.

Jeg er livredd for ende opp i et ekteskap som mamma og pappa sitt, men jeg kan aldri forestille meg at jeg og han ville blitt snn. Av og til vil jeg bare gifte meg og f det gjort, snn at vi kan nyte livet sammen i trygghet. Andre ganger vil jeg bare reise langt vekk, leve i nuet og slippe binde meg s voldsomt flelsesmessig sterkt til en person igjen. Men hvem kan vel vite hva som skjer? Jeg tror uansett at det kommer til bli bra - det er jo livet mitt det er snakk om! Det m jo bare bli bra!

Vekten er utrolig nok like stabil

Jeg har ikke lagt p meg! Jeg veier fortsatt 51,5 kg. Jeg som trodde jeg hadde lagt p meg tusen kilo disse dagene. Jeg har ikke overspist, men jeg har spist mye som egentlig er ulovlig i mitt hodet. Softis, hamburger, ntter, godteri og enda mer. Det har riktignok vrt sm mengder av det, men likevel.



Jeg har hatt det s bra i sommer, jeg fler at kostholdet gr sin gang. Alle som er med meg syntes at jeg spiser bra, at jeg er frisk og sunn og fornuftig. Jeg beskte han et par dager, og han var s stolt av meg. Da ble jeg veldig glad. Jeg vet ikke hvor forholdet gr n. Jeg merker at han behandler meg bedre, han passer virkelig p at jeg har det fint hele tiden. Det er uvant, men veldig fint.

Jeg gleder meg til slappe av hjemme noen uker n, det blir veldig deilig. Jeg har vrt konstant sosial i mange uker n, s jeg trenger koble helt ut. Jeg fikk en kommentar p en middag hos noen familievenner her forrige uke: "Jeg vet at jeg ikke skal blande meg, og det er sikkert veldig vanskelig, men kan du ikke vr s snill prve legge p deg litt da?" Ikke vet jeg hva mamma har sagt til henne, men det fr bare vre. Det plager meg faktisk overaskende lite f snne kommentarer. Sannheten er jo at ja, det er vanskelig. Alle har et eller annet problem, og dette er mitt. Jeg skammer meg ikke, jeg bare vet at jeg m gjre noe med det.

"Du brlte overdvende hyt!"

Nr jeg var 16 r, slet jeg veldig mye med selvskading - jeg kutta meg selv. Det skapte naturligvis store problemer og fullt kaos rundt meg. Jeg mistet mange venner, de fleste faktisk, og skolen prvde kontrollere meg p alle mulige absurde mter. Jeg lurer av og til p om de virkelig trodde de hjalp meg, men det m de vel ha trodd, enda s skrudd det forsket var. En av de vennene mine fra den tiden, som jeg ikke mistet, nevnte denne perioden nr jeg mtte henne i gr. Det gikk opp for meg at de fortsatt gr ut ifra at jeg gjorde det for skape kaos og f oppmerksomhet. Jeg ser mye klarere n, og jeg angrer fryktelig p alt jeg gjorde, det var utrolig dumt av meg. Problemet er at jeg hadde et s forvrengt syn p meg selv og virkeligheten, at jeg tror ikke jeg kunne gjort det noe annerledes. Kanskje jeg skulle visst bedre. Jeg var fortapt i meg selv og s ingen vei ut, alt var bare svart. Og det vrste var at jeg klandret meg selv for at jeg hadde det snn - jeg hadde ingen rett til ha det s vondt. Jeg hadde ingen rett til noe som helst.



Fra mitt synspunkt var jeg i veien. Jeg ville bli usynlig, jeg ville gjemme meg. Jeg hadde vondt, s fryktelig vondt, for jeg var deprimert. Eller, vondt er egentlig et lite beskrivende ord. Jeg var heller nummen. Jeg flte ingenting, jeg var helt likegyldig, og jeg tenkte at alle andre var like likegyldig som meg over mitt velvre. Jeg var en byrde som burde forsvinne. Det er forferdelig leve p den mten, fle at uansett hvor man er eller hvem man er med, er man i veien. Jeg trengte helt klart oppmerksomhet i form av hjelp, men det ville jeg aldri ha innrmmet for noen, meg selv inkludert. Jeg var fast bestemt p holde kjeft om problemene og klare meg selv. Jeg var selvdestruktiv p alle mter, og dermed dela jeg ogs for de som brydde seg om meg. Det skjnte jo selvflgelig ikke jeg, for jeg hadde ftt for meg i min forskrudde lille verden, at absolutt ingen overhodet brydde seg det minste om meg. Hvorfor skulle de det? Jeg brydde meg jo ikke om meg selv en gang! Jeg brydde meg ikke om noe. Selvskadingen var kanskje et rop om hjelp, selv om det ikke var den bevisste hensikten. Hensikten var jo kjenne p noe, hva som helst, utlse de endorfinene som jeg trengte s desperat for komme meg gjennom dagen. Ropet om hjelp frte uansett hensikt ikke til noe hjelp, bare kaos.

Jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte, jeg mistet nesten alle vennene mine og jeg mtte komme meg ut av et stygt mnster. I lpet av sommerferien til andre klasse klarte jeg slutte med selvskadingen, men jeg var s deprimert som aldri fr, og innen juleferien hadde jeg bestemt meg for at jeg hadde levd lenge nok. Det var n jeg virkelig var en fare for meg selv, men fordi det ikke syntes p utsiden lenger, skapte det ingen problemer for de rundt meg, noe jeg var takknemlig for. Jeg kunne planlegge i fred.

Nr jeg ser tilbake p de tre rene p videregende, kan jeg nesten ikke fatte at jeg kom meg s godt ut av det. Det var et helvete, men jeg lever n og har det til og med veldig fint. Jeg gleder meg over livet p en mte som jeg aldri ville gjort hvis jeg ikke hadde vrt s langt nede. Jeg er takknemlig og lykkelig over at jeg fr lov til leve p ordentlig, og nyte livet. S mange flotte mennesker vre glad i, s masse kjrlighet gi og ta imot, s mange morsomme opplevelser, vitser, tanker, s mye glede. Jeg har virkelig lrt sette pris p det, og jeg elsker leve. De problemene jeg har n er ingenting, virkelig ingenting, i forhold til det jeg har vrt gjennom. Jeg er et menneske som alle andre, med oppturer og nedturer, men det er verdt det. Jeg har til og med klart bli falle for noen, jeg hadde aldri trodd jeg kom til oppleve forelskelse igjen. Det er s normalt. Flelsene mine er naturlige, menneskelige, levende, og jeg har kontakt med dem. Jeg lrer mer og mer forst hva flelsene mine betyr, fordi n er de faktisk forstelige! Jeg aner fortsatt ikke hvorfor jeg var s sykelig deprimert i ungdomstiden, men jeg er glad den tiden er over. Jeg tror jeg har kommet klokere ut av det, jeg har hvert fall lrt mange viktige ting. Jeg syntes fortsatt at de rundt meg hndterte det drlig, men jeg innser n hvor uforstelig og vanskelig det hele m ha vrt for dem. Jeg klandrer dem ikke.



Hvis du har det snn som jeg hadde det, og ikke ser det noe hp, s kan du ta dette som et vitnesbyrd - det blir faktisk bedre! Det er noe av det viktigste jeg har lrt. Uansett hvor vanskelig ting er, kan du vre sikker p at det ordner seg med tiden, det blir bedre. Det er jeg overbevist om.

Matfylte dager venter



Jeg ligger og blir stekt i sola i dag, n nr jeg endelig har muligheten til det. Jeg sov lenge, sto ikke opp fr klokka elleve, men jeg har enda ikke klart f i meg noe mat, bare noen slurker av cultura og en god del vann. Jeg la p meg 100 gram siden i gr, men det er jo ingenting egentlig.

I kveld fr vi masse besk, og det blir nok ganske mye mat i uka som kommer. Middager, lunsjer, utespising, grilling og lange frokoster. Jeg begynner bli en smule nervs. I kveld blir det rmmegrt og spekemat, det er noe av det beste jeg vet, men det er jo omtrent bare fett. Jeg er veldig veldig redd, men jeg har bestemt meg for gjre det beste ut av det. Jeg skal nyte en liten porsjon, jeg skal nyte den gode maten i dagene fremover, samtidig som jeg skal prve begrense meg snn at jeg ikke fr helt fullstendig panikkanfall.

Jeg skal tillate meg selv bde l og vin, drikke er ikke det jeg bekymrer meg mest for. Jeg drikker uansett ikke s mye, men det er godt av og til. Jeg har ikke noe konkret plan for hvordan jeg skal takle dette, bortsett fra at jeg m tenke p hva jeg putter i munnen, og ikke vre impulsiv. Det har funket i en uke, s da funker det kanskje en uke til. Dette er frste gang jeg har klart vre hjemme p ferie uten legge p meg i det hele tatt - det i seg selv er en seier.



Jeg gruer meg til mammas kommentarer nr hun kommer hjem. Jeg er stadig litt tynnere for hver gang hun treffer meg, og jeg vet at jeg kommer til f hre det.

Jeg har blitt en knallrd elefant

Kjrlighet er vanskelig og flelser er ustyrlige. De lever sitt eget liv. det eneste jeg kan gjre er ikke la dem styre meg. Jeg savner kyssene hans, jeg savner klemmene hans, jeg savner smilet hans. Jeg savner samtalene vre, turene vre, jeg savner ligge i armene hans og fle meg trygg. Jeg savner omsorgen hans. Jeg savner sovne hos han p kvelden og vkne med han om morgenen. Mest av alt savner jeg tanken om at det kan bli oss to en gang. Men jeg vil ikke hpe, for jeg m beskytte hjertet mitt. Og det gjr s innmari vondt.



Jeg har spist s masse i dag. Vekten holder seg stabil, mellom 51 og 52 kg. S lenge den holder seg der gr det greit. Jeg blir s sinnsykt mett av og til, og av og til blir jeg ikke mett i det hele tatt, selv om jeg har spist kjempemasse. I dag ble jeg stappmett av middagen, men jeg spiste jo bare en helt normal porsjon. Jeg trodde jeg skulle eksplodere. I natt kastet jeg opp for frste gang p ti dager. TI DAGER! Det er helt utrolig. Men s dela jeg det. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, jeg ble s mett av middagen, og s spiste jeg dessert i tillegg. Jeg klarte meg fint en stund, men s flte jeg meg s skitten at jeg spiste enda litt mer og da mtte jeg jo selvflgelig f det opp igjen. Det kom en god del blod, jeg forstr ikke helt hvorfor. Problemet er at pappa sover p rommet rett ved siden av badet og veggene er papirtynne. Hper han sov godt, for det lagde litt lyd. Han er klar over at jeg har problemer, men jeg vil jo ikke synliggjre dem mer enn ndvendig. Det er ikke akkurat noe vi snakker om.

Jeg kan ikke skjnne at jeg veier s lite, at jeg bruker s sm strrelser, nr jeg er s feit. Jeg er GIGANTISK. Og n er jeg knallrd i tillegg. En knallrd elefant, det er fint. Jeg skulle nske jeg bare kunne faste i en uke n, men jeg m bare fortsette. Jeg vet at det er bra for meg spise skikkelig, og ikke kaste opp, snn som jeg har gjort de siste ti dagene. Jeg har faktisk spist skikkelig, og beholdt maten, og heller vrt mer aktiv. Jeg tror jeg bygger opp forbrenningen igjen, og jeg tror kroppen min trenger dette. Men jeg vil jo bare bli tynn. Kanskje hvis jeg kommer under femti, at jeg er tynn da. Kanskje.

spise er en fulltidsjobb

Det er en jobb, en fulltidsjobb, skulle spise normalt. Jeg m virkelig ta meg sammen og tenke meg nye om. Impulsiv smspising er dden. Det frer bare til et helvete. Det hjelper at vennina mi er her, jeg kan mle det jeg spiser opp mot det hun spiser og da vet jeg at det ikke er for masse. Siden vekten holder seg stabil, er det heller ikke for lite. Trening hjelper veldig p tankekjret og angsten. Noe lsner inni meg nr jeg lper, jeg fler meg s lett, jeg fler at jeg flyr gjennom skogen og at kaloriene ligger igjen bak meg.

Jeg overhrte pappa snakke med mamma i telefonen da han kom hjem fra sydenferien. "Nei," sa han bare, "det er som fr". Jeg skjnte med en gang at det var meg det var snakk om. De prver vre s diskrt, de vil ikke gjre det ubehagelig for meg, hvert fall ikke pappa. Mamma er en helt annen sak, nr jeg tenker meg om. Men jeg setter virkelig pris p at pappa prver unng den konflikten. Jeg vet jo at han bryr seg, han handler inn akkurat det jeg vil ha av mat og lar oss ha salat til middag hver eneste dag. Pappaen min er s god.

I gr var den frste dagen p lenge da jeg ikke hadde angst nr jeg la meg. Og frste gang jeg kjente p metthet igjen. Jeg tror magesekken min har blitt gigantisk etter all overspisingen, men at den n har trukket seg sammen igjen, ettersom jeg har spist mye mindre mengder som ikke har kommet i retur. Jeg har faktisk ingen bp-trang, jeg har ikke hatt en eneste gang siden forrige mandag, for over en uke siden. Det er veldig stort, jeg kan ikke fatte at jeg er s heldig, men jeg takker bare Gud lykkelig fordi da hadde dette blitt helt umulig. Etter middagen i gr var jeg stappmett, og da hadde jeg spist en fiskekake, to gulrotbiter, mais og litt cottage cheese p siden. I tillegg hadde jeg bare spist litt ntter til lunsj, og det var en evighet siden. Likevel ble jeg stappmett. Det fltes godt p en mte, vite at jeg funker som normalt, tross alt. Men jeg er sulten hele tiden. Akkurat n er jeg veldig sulten, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre meg det. Frokost er fornuftig p en mte, men jeg har s lyst til vente. Tiden fr frokost er p en mte ddtid. Alle andre sover jo, de spiser ikke, s hvorfor skal jeg begynne spise fr de i det hele tatt har kommet seg opp? Fordi jeg er sulten? Jeg er alltid s innmari sulten om morgenen. Da har jeg skikkelig matlyst. De fleste liker ikke spise om morgenen, men for meg er frokost det beste mltidet. Urettferdig.

Vi er ndt til kjempe!

Ja, jeg har gtt opp en kilo denne uken, men vet dere hva? Jeg tror faktisk det er vannvekt. Nr jeg veide meg forrige tirsdag, var det etter en dag med masse bp, og jeg hadde hverken spist eller drukket noe p lenge som ikke hadde kommet i retur. Jeg var rett og slett dehydrert. N har jeg ikke kastet opp p en uke, jeg har spist tilnrmet normalt, og jeg veier en kilo mer. Jeg har ikke spist veldig masse, ikke mer enn det jeg trenger, snn rent fornuftig. I tillegg har jeg vrt ganske aktiv. Jeg har ikke telt kalorier, og det har gtt fint. Jeg har fortsatt intens angst etter mltid og nr jeg skal sove, men jeg prver ikke gi det noe oppmerksomhet, og i hvert fall ikke la det styre meg. Jeg er sjefen i mitt eget liv. Jeg kan bli fortvila, men jeg m bli sint. Jeg vil vre rasende p dette monsteret inni meg som prver fore meg med lgner og tvinger meg til bye meg etter dens vilje. Jeg vil gi det et hardt slag i trynet og kommandere det langt unna bde meg og alle andre, sparke det langt inn i helvete der det kommer fra. Jeg vil ikke mer. Jeg nekter.

Vi m reise oss opp og kjempe. Hvorfor skal vi finne oss i at noe s patetisk skal herse med oss p denne mten? delegge, lyve og stjele livene vres? Vi fortjener ikke dette, vi var skapt til frihet. Ikke ta imot lgnene, snakk sannhet om deg selv, selv om du ikke tror p det enda! Du er mye mer enn en spiseforstyrret jente, det syke er ikke en del av din identitet. Den holder deg tilbake og frarver deg muligheten til vre alt det du egentlig er og gjre alt det du egentlig vil. Vi kan ikke legge oss ned og godta det, vi fortjener bedre. Det skal bli s bra, s utrolig fantastisk bra. Vi m bare komme oss gjennom det frst, og det klarer vi. Jeg er helt skrsikker. Hvert fall er jeg det akkurat n, i dette yeblikket.

Spiser nesten normalt!

Det er sommerferie p ordentlig n. Jeg har hatt fri nesten en uke og det er kjempedeilig. Jeg har vrt hjemme med bestevennina mi, og jeg har ikke overspist eller kastet opp siden mandag. Jeg har gtt opp en kilo. Jeg fler at jeg har kontroll p maten akkurat n, og det er veldig deilig. Jeg spiser nr jeg skal, jeg prver ikke tenke s mye over det, og det hjelper ha folk rundt meg som kan vise meg nr og hvor mye jeg burde spise. Det hjelper at bestevennina mi flger litt med og sier fra hvis hun merker at jeg kanskje ser ut til begynne overspise. Hun har hatt samme problem selv, s hun forstr hvordan det er. Angsten er ikke til unng, hvert fall ikke p kveldene og natta, men den er stort sett til holde ut.

Jeg bekymrer meg mye og tenker mye p mat. Hva er det greit spise, og hva burde jeg unng? Hva kommer til gi meg ddsangst og hva kan jeg nyte? Det er ofte snn som jeg ikke vet fr etter at jeg har spist det, og da er det p en mte litt for sent. Men s langt har jeg klart meg greit.

Jeg har vrt mye p shopping og brukt altfor masse penger. Jeg sliter med finne klr som passer, de har nesten ikke str 32 noen steder, bare 34. Jeg ble litt sjokka nr 34 var for stort i mange plagg, jeg brukte jo 38 fr. Men det er vel lenge siden, nr jeg tenker meg om. Jeg kjpte to bukser i str 24, de er jeg veldig fornyd med. Men nok snakk om strrelser, det er jo ikke det som betyr noe, selv om det betyr alt for meg i hodet mitt. Som er litt forvrengt. Og ja, jeg vet at det er sykt.

"...du er liksom s syltynn at du kler alt!"

Jeg gikk p vekten i dag, for frste gang siden fredag, da gjorde den meg ulykkelig. N gjorde den meg lykkelig. Jeg vet ikke hva det kommer av, kanskje det er fordi det er en annen vekt, men den viste i hvert fall et tall som jeg har sett lenge etter. 51,0. Femtien komma null. Femtien komma ingenting. For en lettelse. Jeg forstr ikke at det er mulig, for jeg spiser s ekstremt masse, jeg burde virkelig ikke g ned i vekt, men jeg gjr det likevel. Det gr veldig sakte, men det gr den veien.

I gr ble det bp all the way. Hele kvelden, men jeg kom meg i det minste i seng og fikk sove fr ett, s jeg fikk faktisk sovet ut for en gangs skyld. Jeg hadde ikke kastet opp p to hele dager, jeg var p vei til avslutte den tredje gode dagen da jeg bare ikke gadd mer. Ja, det stemmer, jeg gadd rett og slett ikke bry meg. Jeg hadde ikke sterke behov en gang, jeg var bare alene, muligheten kom og jeg mtte ta et valg. Selvflgelig valgte jeg vre destruktiv, nok en gang. Sansynligvis litt fordi jeg fr besk i kveld, og fr ikke muligheten til vre alene igjen p aldri s lenge. Av og til tror jeg at jeg tenker det blir lettere hvis jeg bare fr gjort det, bli ferdig med det, da kan jeg holde meg lenger etterp. Det er jo bare helt p tryne tenke det, for jeg vet jo at det er stikk motsatt. For hver gang jeg byer meg for bulimien, gir jeg den enda litt mer av min frihet, jeg mater den med makt hver gang jeg stikker fingeren i halsen og "ikke bryr meg". Jeg m reise meg igjen, jeg m ta tilbake livet mitt. Det begynner n.

Frokost? Litt sent for tenke p det n. Lunsj da? Jo, ja kanskje, men jeg fr jo besk i kveld og da m jeg spise, det blir sikkert en del mat. Jeg m passe meg. Jeg kan ikke drite i det, ikke et eneste yeblikk, for da kommer hele ferientil g rett til helvete.

"Jeg syntes du er s utrolig fin i alle klr! For du er liksom s syltynn at du kler alt." Jeg klarer ikke slutte bli forbauset over slike kommentarer. Jeg er usikker p om de bygger opp meg, eller spiseforstyrrelsen. De fr meg hvert fall ikke til nske bli frisk. S de forer sikkert spiseforstyrrelsen de ogs. Men takk!

Friheten kaller p meg

Sprsmlet er ikke hvem du er, men hvem du vil vre. Jeg vil vre en sunn og frisk ung jente med normale opp- og nedturer, en som har det generelt ganske bra, til og med nr jeg er alene. En som bryr seg om viktigere ting enn mat, kropp og vekt, en som i hvert fall ikke sitter og depper over noe s patetisk som et kakestykke eller en skikkelig porsjon middag. Det er den jente jeg vil vre, derfor er det dt som er min identitet. Min identitet er ikke en svak, spiseforstyrret liten jente som blir et vrak hver gang hun fler at hun ikke er perfekt. Det var fr. N gr jeg en ny tid i mte.

Kall meg naiv, kall meg hva du vil, det forandrer ingenting. Jeg vet at ingenting kan endres over natten, hvert fall ikke noe som sitter s dypt som dette, men disse tankene er det som kan ta meg fra den jeg var til den jeg vil vre. Det begynner med tankene.

I dag har jeg spist:
1 cappuchino m. skummet melk (100)
1 grovt rundstykke m. kyllingsalat (300)
1 muslibolle (200)
1 skyr (137)
1 1/2 eple (100)
2 sjokoladebiter (100)

=937 kcal. Jeg vet ikke hvor mange kalorier det er i en muslibolle, hvis noen av dere vet det blir jeg veldig takknemlig hvis dere forteller meg det. Jeg spiste frokost! En skikkelig frokost! Jeg gjorde det selv om jeg ikke ville det, og jeg er nesten litt stolt. I dag har jeg spist to hele, sunne mltider p eget initiativ, og det er framgang. Noen vil kanskje si at det ikke er fremgang fortsatt teller kalorier, men det gjr jeg uansett om jeg tenker over det eller ikke, s jeg kan like s godt summere det opp her, nr jeg allerede har gjort det i hodet. Men tenk, ingen bp! Jeg er alene hjemme en fredag kveld, og fortsatt ingen bp. Det er ikke den jeg vil vre, det er ikke det jeg vil gjre. Friheten kaller.



Alvorspraten gikk virkelig inn p meg. Jeg trenger et spark bak innimellom. Jeg trenger at noen minner meg om hvordan virkeligheten faktisk er, fordi hvis ikke forsvinner jeg inn i min egen surrealistiske tilvrelse der ingenting er fornuftig og ingenting er sunt eller normalt. Takk kjre ste snille deg, som sprakk hull p bobla mi. Det var vondt, men det var ndvendig.

En alvorsprat og et godt spark bak

Det er en stund siden jeg har vrt her inne n. Grunnen til det er at jeg har flt meg s mislykket i matveien, at jeg ikke har orket skrive om det en gang. Det ville bare blitt klaging over min egen manglende viljestyrke uansett.



I gr fikk jeg et lite dytt i riktig retning, tror jeg. Han pratet med meg om det, lenge. "Du trenger hjelp," sa han, "du m snu dette, og du har ingen tid miste." Jeg har prvd forklare han hvordan spiseforstyrrelsen min er fr, men jeg har ikke helt ftt han til forst det. Hovedsaklig fordi han nekter tro p at jeg faktisk overspiser, og at det er det som er hovedproblemet mitt. Det virker helt umulig i hans hodet at jeg noen gang ville spist noe som ligner p mye en gang, selv om det kommer i retur. Han tror jeg overdriver og at jeg egentlig bare spiser litt, og kanskje fler meg littmett. Det er feil, helt feil. Jeg spiser til jeg holder p eksplodere, hvem som helst ville vrt enig med meg i at mengden tilsvarer en kolossal overspising. Det er flaut, det er skammelig, jeg skulle virkelig nske at han hadde rett. Derfor er det s utrolig vanskelig fortelle han at han tar feil, men jeg gjr det, for at han skal forst hva problemet er. S jeg fikk forklart han det, s godt jeg kunne, og jeg tror han skjnte litt mer.

Jeg sa: "Ta i gr som et eksempel. Jeg smspiste litt her og der, jeg visste at det var til sammen mindre enn det jeg egentlig trenger, men jeg visste ikke akkurat hvor mye det var. Den usikkerheten ga meg angst, gjorde at jeg flte meg skitten. Da overspiste jeg senere p kvelden, bare slik at jeg kunne tmme meg etterp. Fordi da flte jeg meg tom og ren igjen, og jeg tenkte ikke mer p det jeg hadde spist tidligere, selv om jeg vet at de kaloriene er tatt opp av kroppen for lengst. Det er ufornuftig, men flelsene har s stor makt over meg, jeg fler ikke at jeg har noe valg."

rlig, rett fram, jeg tror han skjnte litt mer. Jeg sa ogs at jeg er klar over at det er sykt, og helt fjernt fra en fornuftig realitet. Jeg tar ikke lett p det, selv om jeg har en tendens til smile og le det bort, nr folk tar det opp. Det er bare fordi jeg skammer meg, og fordi jeg ikke vet hva jeg skal si eller gjre. Det er en naturlig reaksjon.

Poenget er at alvoret hans fikk meg til tenke gjennom situasjonen min p nytt. Han smilte ikke, han var gravalvorlig, han s veldig bekymra ut. Jeg ville ikke snakke om det, ville ikke plage han med mine problemer, men han ville snakke om det. Det var visst viktig for han. Han fikk meg til begynne tro p at jeg faktisk kan gjre noe med dette, at jeg kan snu. Jeg har makt til velge selv hvordan livet mitt skal vre. Jeg har jo alltid visst det, men jeg har ikke trodd p det i det siste. Han banket litt fornuft inn i meg, for si det mildt. Og bare det at noen bryr seg s myesom han gjr, det er nok motivasjon i seg selv til kjempe.



Ingen bp i dag, det er uaktuelt. Det blir tft, men det er ikke noe alternativ lenger. Jeg kan bare ikke. Det begynner i tankene. Jeg m styre dem frst, s kommer kroppen etter.

"Selvflgelig spr folk deg om kostholdet ditt! Det er ingen som er s tynne som deg, med mindre de er superatletiske eller har en unormalt hy forbrenning. Du bare jukser, du." Juks? Juks? Jeg er jo syk, for svarte!

Og straffen er vektoppgang

Mindre overspising = mindre oppkast = vektoppgang. Jeg har lagt p meg enda mer. Nesten et helt kilo i lpet av denne helgen som jeg har hatt besk, og ikke har kastet opp noe (bortsett fra en gang i gr tidlig). Mer normal spising gjre at jeg legger p meg med en gang. Jeg spiser ikke for masse, snn rent fornuftig, men jeg legger p meg - ergo er det for masse likevel. Jeg vet ikke hvordan det er mulig bli frisk nr vekten oppfrer seg p den mten. Hvorfor skal man bli straffet for at man spiser det man skal for en gangs skyld?

Uansett er jeg ganske glad n, likevel. Han sov hos meg i natt. Og n skal jeg p middag til en kjempegod vennine som jeg ikke har sett p et halvt r eller noe snn. Det blir veldig koselig, selv om jeg ikke helt orker tanken p middag akkurat n, som jeg nettopp har vrt p vekta.

Jeg hper dere fr en fin dag, til tross for regnet. Det har hvert fall jeg tenkt til :)

Bulimiske problemer

Etter at jeg har kommet under 52 kg har det blitt skikkelig vanskelig kaste opp. Forskjellen er utrolig stor! Fr kom alt vanligvis opp kjempelett, veldig fort, uten noen problemer. N strever jeg veldig for f opp maten, det er som om kroppen tviholder p alt som har kommet ned i magen. Den vil bare ikke gi slipp. Jeg forstr ikke hva som har skjedd, men det er frustrerende og skremmende. Jeg hper det frer til at jeg overspiser mindre, fordi jeg er jo livredd for legge p meg. Og hvis jeg ikke kan nullstille meg etter en overspising, da tr jeg jo ikke overspise. Absolutt ikke. S det er kanskje bra. Kanskje jeg kan klare kvitte meg med bulimien en gang for alle. Kanskje dette er Guds mte helbrede meg p. Smertefult, men helbredelse er jo nesten aldri smertefritt.

Jeg er skrubbsulten, men vet ikke om jeg tr spise. Jeg er livredd for at jeg skal legge p meg. Jeg har allerede lagt p meg 500 gram denne helga. Samtidig er jeg redd for ikke g sulten, fordi tenk hvis jeg plutselig mister kontrollen og spiser masse igjen. Men alt handler vel i bunn og grunn om kontroll - jeg tror jeg skal ta den i dag. Kontrollen.

Ugjenkjennelig

Jeg kjenner meg nesten ikke igjen. Livet jeg lever er s fjernt fra snn som det var, jeg fler meg annerledes. Ja, jeg har modnet veldig dette ret, jeg har vokst, blitt selvstendig, mye tryggere p meg selv. Det er vel naturlig. Samtidig fler jeg at mennesker ser annerledes p meg n enn de gjorde fr. Jeg blir kjent med nye mennesker, og disse menneskene vet ikke hvem jeg har vrt fr. Jeg fr begynne med blanke ark, de fr et inntrykk av hvordan jeg er uten bli pvirket av synet p hvordan jeg var fr. Jeg blir respektert, jeg blir sett, jeg blir anerkjent. Jeg er nsket, jeg er velkommen, jeg passer inn. Jeg har aldri flt meg s hjemmefr, jeg er der jeg nsker vre i livet. For frste gang fler jeg at jeg virkelig har funnet min plass. Det har tatt nesten 20 r med mye blod, svette og trer, men jeg kom dit til slutt. Og det er helt fantastisk!

Jeg har kjrlighetssorg. Det er ogs en ting som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg har aldri fr vrt forelsket, ikke p ordentlig. Jeg har ikke nsket vre interessert i det, sansynligvis fordi jeg ikke har tenkt at noen noensinne ville nsket seg meg. Mitt selvbilde har vrt helt p bnn s lenge jeg kan huske. Men jeg ble forelsket til slutt, og n fr jeg svi for det. Ikke misforst, det er den deiligste flelsen jeg noengang har opplevd, men det er ogs fryktelig vondt og slitsomt. Dette er faktisk frste gang jeg innrmmer for meg selv at jeg virkelig er forelsket, at det er ekte. Jeg innser det nr jeg oppdager at jeg har enorme humrsvingninger som tar helt av. Sanger, filmer, alt som minner meg om han fr trene til renne. Romantikk har plutselig blitt en stor del av livet mitt.



Jeg sto og sminket meg nettopp, og plutselig begynte jeg strigrte. Samtidig som jeg prvde ta p maskara. Det var i det yeblikket jeg stirret tilbake p meg selv i speilet, med maskarastriper rennende nedover de nysminkete kinnene mine, at jeg inns at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Det var en utrolig merkelig opplevelse av virkelig ikke vre meg selv.

En av tingene er undervekten. Jeg har ikke klart f tynninn i min identitet, det har bare vrt noe jeg har oppndd, som jeg har tenkt at er midlertidig. Men de menneskene jeg har blitt kjent med dette siste ret, de har bare sett meg som tynn og liten. Deres syn p meg blir dermed helt annerledes enn mitt eget syn p meg selv, som fortsatt er at jeg er smfeit. Jeg prver se meg med deres yne, men jeg fr det ikke helt til. Denne nye jenta - den tynne jenta - det er bare ikke meg.

Jeg har gtt rundt og sett ned p meg selv i tjue r, fordi jeg har blitt sett ned p, trkket p og misbrukt av andre, og jeg har trodd at det er min egen feil at de behandler meg snn. Derfor har jeg akseptert det, og tillatt det skje om igjen og om igjen. Men det er ikke meg det er noe galt med, ikke egentlig. Det er noe jeg fortsatt prver begripe, men jeg nrmer meg. Det er rart plutselig bli beundret, plutselig vre nsket, jeg blir fortsatt like overasket. Jeg har endelig funnet min plass i verden, og jeg trives. Jeg trives veldig godt.

Den undervektige kroppen er visst idealet

Maten og vekten sender meg opp og ned i humr som ne berg- og dalbane. I natt var jeg ordentlig desperat og deprimert, fordi jeg hadde spist s utrolig masse den dagen. Det var s ille at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg flte at hele min verden holdt p g i stykker. Det ble ikke bedre av at vekten viste nesten to kilo mer enn den hadde gjort p morgenen. Jeg sovnet ikke fr i 4-tiden i natt, men da fikk jeg endelig synke ut av hplsheten og angsten, inn i svnen. I dag gikk jeg p vekten, og forst det den som kan, men den viste bare 100 gram mer enn grsdagens morgenvekt. IKKE to kilo! Lettelsen som overvelmet meg, gjr at jeg fler at jeg kan fly.

Jeg trodde verden hadde gtt under. Jeg vkner opp neste morgen, og alt er som det skal vre. Det er som om jeg har drmt hele greia. S mye desperasjon og trer, for ingenting. Jeg forstr ikke hva som skjer med meg. Min fornuft vet jo veldig godt at jeg ikke kan legge p meg to kilo p en dag. Det er vel egentlig fysisk umulig. Men jeg trodde det, helt oppriktig. Noe er alvorlig galt med meg.

En ting jeg har lagt merke til som er veldig urovekkende: Nr jeg kommer til det punktet da bmi'en min viser at jeg er ordentlig undervektig, da begynner komplimentene regne ned fra alle kanter. Jeg mener, nr bmi'en er under 18, da skjer det et eller annet. Det er en stor forskjell i mengden komplimenter. N fr jeg daglig komplimenter p utseendet mitt, fra forskjellige folk, og mye mer positiv oppmerksomhet fra fremmede. Det er urovekkende fordi det tyder p at idealet i samfunnet vrt faktisk er en undervektig, underernrt kropp. Det er ikke den friske, veltrente kroppen som de fleste hevder at de syntes er det fineste. Jeg vet ikke hvem man kan skylde p for at det er snn, kanskje moteindustrien, kanskje media, kanskje er det bare snn vi mennesker er. Jo mer jeg tenker over det, jo mer absurd og uforstelig syntes jeg det er. Det er ikke p noen som helst mte fornuftig. Det er bare trist. Veldig veldig trist.

Vekten fortsetter faktisk nedover

Jeg fikk ikke sove i natt. Til slutt klarte jeg bare tenke p all maten som jeg hadde klart ikkekaste i meg den dagen. Nr jeg inns at tankene ikke kom til forsvinne, tok jeg sorgfult farvel med sengen og tuslet ut p kjkkenet, tilbake til marerittet. Det var bare vannvekt, for jeg har gtt ned igjen i dag, enda mer. Det er bare 100 gram om gangen, men nedgang er uansett nedgang. Jeg forstr ikke at vekten gr nedover nr jeg spiser s mye, men det er vel fordi jeg er i farten hele tiden. Jeg kan ikke se noen annen forklaring.

N skal jeg p lunsj hos en vennine. Hun vet om problemene mine, og vet at jeg syntes det er vanskelig spise alene. Det var hennes forslag at vi kanskje kunne spise sammen av og til, hvis det hjelper. Jeg vet ikke om det hjelper, men jeg kan jo prve. Jeg setter utrolig stor pris p at hun bryr seg uansett.

Dagens - en bp-fri dag :)

I dag har jeg inntatt:
litt appelsinjuice (40)
1 eple (60)
1 smoothie (200)
1 cappuchino (150)
1 kakestykke (300)
1 brdbit (50)
litt sjokolade (100)

= 900 kcal. Jeg har rundet litt opp noen steder, ogs kan det hende jeg har glemt noen smting. Som dere ser er det smspising det gr i. Men p den mten fr jeg hvert fall i meg mat uten at det kommer i retur. Det er tross alt bra, selv om jeg fler meg som en overvektig flodhest. Jeg drikker masse, mest vann og kaffe. S i kveld viser vekta 800 gram mer enn den gjorde i dag tidlig og jeg holder p d, selv om jeg vet at det ikke er logisk. Jeg har vrt p farten i hele dag, fttene mine verker, s det jeg har ftt i meg av kalorier har faktisk vrt ndvendig. Jeg klarer ikke la vre f litt panikk nr vekten gr opp, selv om jeg innerst inne vet at jeg umulig kan legge p meg nr jeg spiser under 1000 kcal om dagen. Srlig nr jeg er s aktiv.

Jeg gratulerer meg selv med en fullfrt bp-fri dag. Jeg har til og med masse bp-mat liggende, og jeg har ikke rrt den. Jeg har ikke vrt s mye hjemme da, men trangen har vrt stor siden jeg kom hjem fra jobb. Men i stedet skal jeg legge meg og sove som et normalt menneske, og st opp med god samvittighet i morgen. Jeg kjpte forresten en skinnjakke i dag. Dyr, men kjempefin! Jeg gleder meg til bruke den :)



Han ringte meg i dag. Han ville hre stemmen min. Det har gtt nesten tre dager. Jeg skulle nske jeg visste hva han fler, hva han tenker. Jeg tror jeg vet det, men samtidig blir jeg s usikker nr han gjr snne ting. Jeg blir veldig glad, men s blir jeg veldig lei meg. Flelsene mine er et rent kaos. Jeg prver s godt jeg kan ikke i det hele tatt begynne hpe at jeg ikke mister han likevel. Men jeg tr ikke hpe det. Det kommer ikke p tale. Jeg nekter bli s skuffet igjen. Jeg skulle bare nske han var hos meg akkurat n.

Vekta har tilgitt meg igjen

En ny dag, nye muligheter. Av en eller annen uforstelig grunn har vekta nok en gang bestemt seg for vre tilgivende - 100 gram mindre enn i gr. Nok et lavpunkt. Som om det ikke var nok, skinner sola fortsatt!

N skal jeg til byen og handle klr, for det er s mye jeg har lyst p. Jeg hadde et alvorlig problem i dag - alle sommerklrne mine er for store. Det er ikke bare et problem i dag, det har vrt et problem i hele sommer, men det har ikke vrt s veldig mye fint vr. I dag hadde jeg lyst til ha p meg shorts, men nei. Ingen passer. De glir rett og slett av rompa mi. S jeg trenger nye shorts. Men frst og fremst trenger jeg en ny jakke og nye sko. Jeg burde virkelig ikke bruke s mye penger n, for jeg har s lyst p en iphone, og jeg m egentlig spare til det, men okei. Jeg har aldri vrt glad i shopping, ikke fr n, s jeg tillater meg selv nyte denne nyfunne gleden. Jeg tror det har en sammenheng med at jeg n faktisk passer inn i omtrent alt, og det er s utrolig masse fine klr!



Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli glad i shopping, men snn det bli. Mamma pleide tvinge meg med p handleturer da jeg var yngre, det var mitt verste mareritt. Tid kan visst forandre alt.

Komplimenter - blandede flelser

Denne dagen har vrt god og drlig. Drlig i matveien, men humret har vrt ganske bra. To megastore bp'er og ordentlig mat i tillegg. I tillegg til bp'ene har jeg spist:

1/2 porsjon fullkornspasta m. kylling og grnnsaker (170 kcal)
jordbr m. cottage cheese (100)
1/2 kakestykke (100)
1 is (200)
1 eple (60)
1 liten porsjon vaniljeis (200)
litt ntter (100)

= 1130 kcal. Det er mye. Veldig mye. Men jeg overlever.



I dag mtte jeg vennina mi i byen, og det frste jeg ble mtt med var: "Herregud, s fin du er! Du ser serist ut som en modell!" Og senere: "Serist, hva spiser du egentlig for se snn ut? Ingenting?" Og enda senere p kvelden: "Jeg fler meg som en hval i forhold til deg." Denne jenta er liten og tynn og jeg hadde aldri trodd at hun noen gang kunne flt seg som en hval noensinne. Kommentarene ble framstilt med en viss mengde sjalusi og mismodighet i stemmen.

Jeg klarer ikke styre meg for fle glede ved slike kommentarer. Jeg nsker jo virkelig se bra ut. Samtidig blir jeg veldig lei meg nr hun fler seg feit i mitt nrvr. Hun er jo kjempeliten, har alltid vrt det, jeg kommer alltid til se p henne som mye tynnere enn meg, uansett. Hadde hun bare visst hvor mange kamper og fortvilelser og trer som ligger bak denne kroppen, da hadde hun nok ikke vrt s sjalu likevel. Men jeg kan jo ikke fortelle henne det. Jeg prver bare smile pent, ta imot komplimentene, og overbevise henne om hvor vakker hun ogs er. For hva skal jeg ellers gjre?

I morgen skal jeg gjre opp for dagens katastrofale inntak. Da skal jeg jobbe ogs, s jeg tror det skal g bra. Og s hper jeg at jeg fr sove bedre i natt, for i gr natt sov jeg nesten ingenting.

Det er krig i hodet mitt



Jeg eier ikke kontroll. Jeg vil ikke, men jeg gjr det likevel. Jeg bare m. De roper om kapp inni hodet mitt, men uansett hvor hyt jegroper, er det ikke nok. Bulimien kjrer rett forbi, overser viljen min, styrer meg dit den vil. Beina lystrer, armene lystrer, kroppen min lystrer, men hodet mitt vil ikke. Jegvil ikke. La meg slippe, for guds skyld, la meg slippe! Jeg fler meg fanget i min egen kropp, maktesls, som besatt av et ondt monster som nsker delegge meg. Desperasjonen vokser mens jeg fortsatt kjemper, helt til jeg gir meg. Jeg gir opp, kobler ut, lar monsteret ta over. Frst da blir det fredelig i hodet mitt. Og mens kroppen min mekanisk lystrer etter bulimiens kommando, synker selvrespekten enda noen flere hakk.

Nr jeg endelig er ferdig med matorigien og det vemmelige, obligatoriske dobesket, angriper en annen del av spiseforstyrrelsen. "Din dumme, ekle jente. Du kommer aldri til bli tynn av holde p snn, du kommer for evig og alltid til vre feit. N m du faste resten av dagen som straff for din manglende selvbeherskelse."

Hvorfor kan de ikke bli enige? Jeg blir angrepet, jeg lystrer. og s blir jeg straffet. Men hvem er det jeg lystrer, hvem er det som egentlig har kontrollen? Hvem er det som belnner meg nr jeg kjemper og vinner? Er det meg, eller er det den andre forskrudde delen av spiseforstyrrelsen som gratulerer meg med at jeg gr ned i vekt? Hva er meg, og hva er spiseforstyrrelsen? Er det noe vits skille mellom de to? Kanskje har spiseforstyrrelsen blitt s inngrodd at det har blitt en del av min identitet. I s fall er jeg ille ute. Veldig ille ute.

Sorg og savn og dagens

Jeg har nettopp sett filmen "Dear John" og jeg grt halvparten av tiden. Ikke vet jeg hvor alle disse trene kommer fra, jeg har blitt helt ekstremt flsom. Emosjonell er kanskje et mer korrekt begrep. All romantikk fr trene ti velle fram i ynene mine, av en eller annen merkelig grunn. Fr gikk det ikke inn p meg i det hele tatt. Jeg pleide ikke ha noe interesse av snt - kjrlighet og romantikk har ikke vrt et tema i livet mitt p s mange r, og da det en gang var det, var det ikke p langt nr s dypt som det er n. Jeg har aldri vrt forelsket, vrt fall ikke det jeg vil kalle forelskelse. Jeg vil bare ha n mann i livet mitt, og han har ikke kommet enda. Men s har jeg denne mannen som dukket opp for nesten et r siden, som har blitt en s viktig del av livet mitt. Og han er ikke denne ne mannen. Men han er likevel en mann av stor betydning. Og hva betyr det egentlig? Jeg prver unng dette sprsmlet, for jeg finner ikke noe svar p det likevel. Noe sier meg at dette er forelskelse - men jeg vil ikke at det skal vre det. Jeg kjemper med alt jeg har for fortrenge tankene, men flelsene lyver ikke. Trene lyver ikke. Sorgen og savnet som gnager hjertet mitt i stykker, det gr ikke an fortrenge det. Det er s ekte og s nre overflaten, at jeg ikke klarer overse det. De flelsene overvelder meg nr jeg minst venter det. Jeg er forsvarsls.



Det er ikke det verste jeg har kjent p, absolutt ikke. Flelsene er intense og ekte og tydelige. Apati og likegyldighet er tusen ganger verre. Flelsen av ikke fle noe, er den verste flelsen av alle. Tomheten, meningslsheten - det er mer ensomt enn noe annet. Det er det jeg kaller depresjon. Jeg har vrt der fr, og jeg skal ikke dit igjen, for alt i verden. Dette er vondt, men det er ikke hplst. Jeg lever, jeg bryr meg, det er en stor lettelse.

Nr det er sagt, har jeg egentlig ingen spesielt stor grunn til savne han. Det er bare to dager siden han dro p ferie, og han kommer tilbake neste helg. Men det er ikke derfor jeg grter heller. Trene kommer fordi jeg har flyttet fra han for godt, og jeg vet hva det innebrer. Jeg har mistet s altfor mange av mine nrmeste venner til at jeg i det hele tatt tr hpe p at vi kommer til opprettholde det nydelige, udefinerbare forholdet vi har hatt. Jeg tok ikke bare farvel med han for en uke, men for en evighet. Det blir ikke det samme lenger. Det er derfor jeg har en sorg og et savn inni meg som tynger meg, og som jeg bare m leve med til det gr over. Er det snn det er ha kjrlighetsorg? Hvordan definerer man kjrlighet, og hvordan kan man vite om det er det man opplever?

I dag har jeg spist:
2 cappuchino m. ekstra lettmelk (200)
2 dl appelsinjuice (97)
1 boks cottage cheese (300)
1 banan (90)
1 eple (60)

=747 kcal. Jeg er fornyd. Det er nok til at jeg er oppegende og frisk, og lite nok til at jeg sansynligvis blir tynnere i lengden. Jeg legger hvert fall ikke p meg. Dessuten er dette den frste dagen p lenge uten at jeg har sttt byd over en doskl, og det er en stor seier i seg selv. All denne maten er det jeg kaller "trygg mat" og jeg fler meg komfortabel med legge meg. Jeg er veldig fornyd med at kveldsmaten ikke endte med at jeg slukte hele kjleskapet. God natt :)


Come back to my bed. You know how much I hate sleeping alone.

Cappuchino og shopping

Jeg har klart holde meg bp-fri i hele dag, og det er en stor seier. Nr det er sagt, har jeg heller ikke spist noe. Men jeg har drukket to cappuchinoer, og litt appelsinjuice. Det er da hvert fall noe.

Jeg har ikke vrt srlig sulten heller. Dagen ble fin selv om jeg ikke hadde noen planer. Jeg har gtt og trasket rundt i byen i hele dag, vrt i butikker, prvd fine klr, brukt litt penger og sittet p caf med boka mi. Jeg avsluttet kvelden med sol, og det var kjempedeilig. Jeg er veldig glad for at ikke fridagen gikk bort i innesitting med tv og mat. Det kunne fort blitt snn, men jeg kom meg unna det. Jeg fikk til og med vrt litt sosial, og jeg ble sjekket opp av en fyr som solgte aftenposten-abonnementer. Alt i alt fler jeg meg som et oppegende mennesket. Fttene mine verker fordi jeg har gtt i hye hler, og det er egentlig ganske fint.

Resten av kvelden skal jeg bruke til se p tv, lese mer i boka mi, prve finne mbler p finn, og spise litt. Jeg har kjpt cottage cheese og frukt og jeg skal nyte det med god samvittighet. Jeg begynner faktisk bli litt sulten. Frykten for havne i samme situasjon som jeg gjorde i gr natt, hindrer meg i bp, selv om det faktisk ikke fikk noen konsekvenser p vekta denne gangen. Det er uansett ikke verdt det.

Ny lavvekt

Oh happy day! Vekten i dag viste 51,7. Nytt lavml. Vekten fortsetter nedover, til tross for at jeg spiser s altfor masse. Grsdagen var bare helt forferdelig i matveien - is, bolle, kake + to store bp, som ikke var veldig vellykket. I natt hadde jeg verdens vrste bp. Jeg fikk det bare ikke opp, det var et rent helvete. Etter at jeg hadde holdt p i noe som fltes som en evighet, fikk jeg til slutt opp ganske masse. Tydeligvis nok, siden vekten har gtt ned. Ja, jeg vet at man ikke skal telle vektnedgang etter at man har kastet opp, fordi da er det mest sannsynlig vannvekt - men jeg kaster tross alt opp s ofte, at kroppen min er sikkert kronisk dehydrert. Derfor betyr vektnedgangen noe. Jeg var like dehydrert da jeg veide 53 kg for en uke siden.

Jeg som var innstilt p at jeg mtte faste i hvert fall to dgn for gjre opp for grsdagen, n vet jeg ikke helt hva jeg skal tro eller gjre. Jeg vet bare at jeg ikke vil bp for alt i verden. Det er n to pne sr p knokene mine, og ryggen min er helt delagt. Jeg opplevde min strste frykt - at jeg ikke fikk det opp igjen - og jeg tror det var nok til at jeg ikke vil bp igjen p veldig lenge. Kanskje det var nettopp det jeg trengte for ta meg sammen.

Jeg har fri i dag, og det er helt utrolig deilig, men jeg har ingen planer og det er et problem. Jeg blir alltid s tafatt nr jeg ikke har noe konkret jeg skal. Det er jo deilig gjre ingenting, men en hel dag med ingenting er vel litt i det meste laget, er det ikke?



"I hear you're losing weight again, Mary Jane, do you ever wonder who you're losing it for?"

Forfrt av svakheten igjen

fuck. jeg mtte jo selvflgelig velge vre svak i natt. Jeg var ikke ferdig p jobb fr klokka var halv to, og da var jeg s sliten og lei at jeg overspiste med en gang jeg kom hjem til min tomme, ensomme leilighet. Jeg kjempet lenge med meg selv, hele veien fra jobb, men jeg lot svakheten forfre meg til slutt. Dust. Dustejente. Jeg hadde jo spist s lite i dag, hvorfor mtte jeg delegge det p slutten? Hvorfor ikke bare g og legge seg som enhver annen normal person ville gjort?

Jeg er s redd for at jeg ikke fikk opp alt. Jeg fikk sikkert ikke opp alt. Hva er liksom sansynligheten for det? 0,000%. Jeg vil ikke dette mer, jeg tr ikke lenger. Tenk hvis jeg plutselig en dag overspiser, uten f det opp igjen? Da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, det hadde vrt fullstendig krise. Jeg kan ikke ta flere sjanser. Jeg tr ikke, jeg vil ikke. Flytefaste i morgen, definitivt. Det funket bra i gr, det funker sikkert bra i morgen ogs. Det er en ny start, en ny mulighet til gjre det riktig. Og denne gangen har jeg bestemt meg p forhnd - jeg skal ikke falle. Det er bare s absolutt ikke verdt det i det hele tatt!



Flytefaste fullfrt - fortsette?

Grsdagens inntak:
1 cappuchino m. ekstra lettmelk (100)
5 dl appelsinjuice (243)
40 cl baileys (150)
1 pin-up (200)

=693 kcal. Baileys og is ble i natt etter jobb, da jeg dro p besk til min kjre gamle leilighet. Jeg brt dermed flytefasten, men det gjr ikke noe. Jeg er veldig fornyd med at jeg klarte sette et ml, lage en plan, og n det mlet. Det viser at jeg faktisk fortsatt har litt styrke igjen i meg. Jeg var i overaskende god form i gr, jobben gikk kjempefint og jeg hadde ikke noesrlig problemer med aktivitetsnivet. I dag har jeg s langt spist en yogurt, og jeg har fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skal spise i dag eller om jeg skal fortsette med flytefaste. Jeg m hvert fall bestemme meg fr jeg gr p jobb, fordi der er det mat. Mye mat.

I dag fler jeg meg elsket, sola skinner og jeg har p meg nye sommerklr. Livet er med andre ord ganske fint.

Where the man goes...

Jeg var nettopp p butikken for handle inn noen ndvendigheter til den nye leiligheten. Siden jeg er p flytefaste i dag, hadde jeg bestemt meg p forhnd for at jeg bare skulle kjpe en appelsinjuice. Jeg stoppet opp ved hylla med kjeksene og kakene og bollene og sto der ganske lenge. Det var en del av meg som prvde overtale meg til la fristelsen vinne, men en strre del av meg minnet meg p at jeg er jo p flytefaste. Where the mind goes, the man follows. I stedet for fundere mer p det, for- og motargumentere om disse kakene, lot jeg bare min allerede bestemte avgjrelse velge, slik at det bare ble en appelsinjuice likevel. Jeg tror det lnner seg bestemme seg p forhnd, hvert fall hvis man har bestemt seg for at man virkelig skal og vil gjennomfre planen.

Jeg er ikke sulten, men jeg kjenner at jeg trenger kaffe. Jeg har jo egentlig verken drukket eller spist i dag, og jeg er s trtt at jeg sliter med holde ynene pne. Jeg skal jobbe sent i natt, og etterp m jeg til den gamle leiligheten og hente flere ting som jeg glemte, fr jeg kan dra hjem og legge meg. Jeg trenger virkelig kaffe. Jeg er veldig fornyd, selv om jeg er trtt. Jeg er faktisk ganske glad, hplsheten som overveldet meg i natt virker veldig fjern og helt irrasjonell. Jeg kan bli tynn hvis jeg vil, jeg kan bli smart hvis jeg vil, jeg kan til og med bli rik hvis jeg vil. Jeg kan gjre alt hvis jeg vil, og jeg vil! :)




Ensomme trer.

Jeg grter nr jeg hrer musikk. Jeg grter nr en motorsykkel kjrer forbi. Jeg grter nr jeg ser speilbildet mitt. Alt ser ut til aktivere trekanalene mine. Jeg grter nr jeg ser rundt meg og innser at jeg er alene. Jeg grter nr jeg ser alle eskene jeg m pakke ut. Jeg grter nr jeg innser at det er her jeg skal bo og det er ingen vei tilbake. Valget er tatt. Jeg begynte grte nr jeg satt og ventet p trikken etter jobb, med dyna og puta og resten av smtingene. Den endelige flyttingen, nklene levert.

Jeg vil hjem. Alt inni meg skriker at jeg vil hjem. Hjem er der du er, og du er ikke her. Jeg mtte holde meg fast for ikke ringe han midt p natta, bare for forsikre meg om at han fortsatt er der. N er jeg alene p et mrkt rom, alene i en mrk leilighet som ikke er mblert en gang. Jeg ser ut i mrket, ut p gatelysene og jeg er helt alene. Jeg fler meg fortapt.



Jeg forstr ikke at jeg har det s vondt. Jeg fler at alt raser sammen. Jeg visste at jeg kom til slite med bo alene i noen uker, men at det skulle vre s ille, det ante jeg virkelig ikke. Hvem skal passe p meg? Jeg kunne blitt inne i denne leiligheten en evighet uten at noen hadde merket det. Okei, det stemmer ikke helt, jeg har jo en jobb g til. Heldigvis, hvis jeg ikke hadde hatt det, hadde jeg nok flt meg enda mer fortapt. Jeg vil hjem. Jeg vil hjem. Jeg vil bare hjem. Hjem til en som ser meg, en som bryr seg, en som holder rundt meg og forteller meg at det kommer til g bra. Hvorfor i all verden bestemte jeg meg for flytte?

Flytefaste i morgen. Jeg tror bare jeg skal ta en dag i frste omgang, for se hvordan kroppen min takler det. Jobben er veldig fysisk tung, og jeg er i konstant bevegelse, tte timer i strekk. Dessuten takler jeg faste mye drligere n enn jeg gjorde for noen r siden. Kroppen min blir svak mye fortere - det er ganske frustrerende.

Godt humr og sol

I dag vknet jeg til sol, og godt humr. Godt humr som kom av seg selv, som jeg ikke trengte kjempe fram med tankene og viljen. Det var veldig deilig. Vekta var heller ikke s verst, til tross for at jeg spiste veldig mye i gr og ikke kastet opp noe som helst. Nr jeg tenker meg om, spiste jeg jo egentlig bare ganske normalt i gr, og det er positivt. Egentlig. Jeg sov hos han i natt, det ble veldig sent, og jeg brvknet etter to timer fordi jeg plutselig ble intenst kvalm. Jeg trodde jeg skulle kaste opp, og jeg skjnner ikke hva det kom av. Veldig veldig ubehagelig. Det gikk bra, jeg kom meg i min egen seng og sovnet der. I dag er jeg ikke kvalm lenger, heldigvis.

Det er sol, men det er likevel for kaldt sole seg. S trist. Den dumme vinden delegger. Jeg flytter i dag, jeg gruer meg. Jeg har utsatt det s lenge jeg kunne. Jeg vil ikke, men jeg m det n. Farvel, n starter en ny fase i livet mitt.

Frokost er helt ndvendig for meg. Fr tenkte jeg at det er det enkleste mltidet hoppe over, men det er det viktigste. Jeg er alltid kjempesulten p morgenen, og hvis jeg ikke spiser noe, ender jeg bare opp med spise mer enn jeg ellers ville gjort, resten av dagen. Det er undvendig. S jeg skal spise frokost, jeg m bare finne ut hva.

Flytefaste snart

Jeg har spist s altfor altfor masse i dag, men jeg bryr meg faktisk ikke s veldig i kveld. Jeg har det fint, tross alt. Noen dager betyr vekten ingenting. Jeg har bestemt meg for flytefaste i n uke. Jeg skal i hvert fall prve det og se om det funker, men jeg vet ikke om det er gjennomfrbart i forhold til sosiallivet mitt. Det blir spennende se hvert fall. S det blir flytefaste fra og med fredag (jeg har noen yogurter som jeg m spise fr jeg kan begynne).

Det er lenge siden jeg har bestemt meg for noe som helst som ligner en plan i forhold til matvanene mine, s det blir interessant se hvordan jeg takler det. Jeg tror jeg fortsatt har det i meg, jeg m bare ha motivasjonen p plass. Det er bedre med en uke flytefaste enn en uke med bulimi-helvete. Og det kommer det til bli hvis ikke jeg bestemmer meg for noe helt annet. Hvilket jeg har gjort n. Og jeg gleder meg faktisk veldig!

Les mer i arkivet August 2011 Juli 2011 Juni 2011
hits